|
TULUS LYRICS
"Cold Core Collection" (2000 Best of/Compilation)
1. Grav
2. Samlerens Kammer
3. Tjern
4. Ulvemelk og trollsmor
5. Sostre av natten
6. Inskripsjon etter jordferd
7. Kaldt
8. Varg
9. Midtvintermåne
10. De dodes attest
11. Dommes fugl
12. Skuggeskip
13. Gravstenskugge
14. Mysterion
15. Vettevals
16. Doderhulder
17. Skriket fra juvet
18. Evighetens port
19. Mare
1. Grav
Fra under blåfulle måner,
fra under skoddelagt myr.
Varg - mellom grå stammer.
Fra under regnvåte himler,
fra under tordentunge tak.
Varg - mellom fuktig tåke.
Fra under mørke kroner,
fra under grenedrypp.
Varg - mellom svarte kryp.
2. Samlerens Kammer
Kopper med blod fra døde fyrster.
Begere fylt med mjød.
Safter fra elskov og kjødelige lyster.
Lukter som varsler om død.
Skuffer med knokler fra opprevne dyr,
fingre fra onde menn.
Lyseblå kropper fra hengende myr,
kister med tid svunnet hen.
Flasker med melk fra barmfagre mødre,
esker med øyne i.
Nesetipper fra nyfødte brødre,
lukt fra et revehi.
Prester som sitter og ber for sin nåde.
Katter med skarpe klør.
I samlerens kammer fÂr luktene råde.
Alle som smiler dør...
3. Tjern
Duppende liljer i skorpen
vinter om sirkulering.
Den svarte, skinnende korpen
vinter om likvidering.
En himmel er mørk over dødetjernet,
en måne er lysende gul.
En skog er hemlighetsfull mellom trærne,
kongen er en sulten fugl.
Skjelvende skygger i skorpen
vinter om sirkulering.
Skriket fra nattekorpen
vinter om likvidering.
Det er natt i skodden over dødetjernet.
4. Ulvemelk og trollsmor
To trollkjerrimger er ute og melker i smyg
en ulvinne i den mørkeste natt.
Bøtter blir fulle og børa blir dryg,
det blir fløte i kveld til Svartekatt.
Det skvulper og drypper på tuver og sten
av ulvemelk fra bøttespann,
det løpes over lynget på trollkjerringben
som hopper over bekkevann.
På Trollstien går jeg med ærefrykt
på stille, forsiktige ben.
Mosen er fuktig og gresset er mykt.
- Det er trollsmør på tuver og sten
Jeg bøyer meg æret og tar det i hånden,
trollsmør på grønne strå.
Jeg reiser meg opp og stirrer mot månen,
jeg har makt over trollene nå.
5. Sostre av natten
I mørke rom der søstre sover.
I fuktige huler der djevler dør.
Det spyttes ut eder, det sverges og loves
at nå skal menneskes sommer blø.
I grålysningen når søstre blir vekket
ruller det eder bak fletter - i sinn.
Lykke, manerer og gudsord blir svekket
de vredere tanker blir sugd opp og inn.
Det lysner av dag og søstre blir bleke.
Det skinner i tenner, øyne og klør.
Saker skjer når djevler vil leke,
de har sådd i søstre ondskapens frø.
Når solen brenner må søstre i skyggen,
en djevelens datter er varm nok fra før.
Venner av søstre blir dolket i ryggen,
de blør , de tappes, de tørker og dør.
I mørke rom der dag blir natten,
sover søstre i underlige drøm.
Det er nå deres herre gir dem skatten,
med kjærlige hov og dikters berøm.
I nattens mulm er erindringen vag,
søstre glemmer hvem de var.
Aldri vil natt igjen bli dag,
for evig mørke er datteren klar.
6. Inskripsjon etter jordferd
Førti spadblad under jorda
ligger vi og hviler i fred.
Vi er elsket og savnet,
gravd ned og havnet
under minnesten
og enda en er død.
Førti spadblad under jorda,
røde engler løper av sted.
Av jord er vi kommet,
til jord skal vi bli
under minnesten
og enda en er død.
Vi mister hår og fingre og tenner,
vår sjel er slaktet, hengt,
og den brenner under minnesten
og enda flere dør.
Fred over minnet.
7. Kaldt
Uten forening til en mor blir jeg født.
Uten varme safter rundt meg.
Ingen myke vegger som gir meg trygghet.
Intet mykt kjøtt, intet slim.
Ingen varme.
Ingen kjærlighet.
Ingen glede.
Langs kald jord blir jeg presset ut mellom
rimfrosne grener.
Torner skjærer gjemmom nyfødt hud.
Frostrøyk river i blindede øyne.
Blålig barnehud mot fallende sne.
Mot grove røtter,
frosne tuer,
gråkald skog.
Mellom krattet leves mitt døde liv.
Barnehud blir ett med grobunn,
næring til liv.
Føde for nyvåknet vintervilt.
Varme,
ingen kjærlighet,
glede.
8. Varg
Fra under blåfulle måner,
fra under skoddelagt myr.
Varg - mellom grå stammer.
Fra under regnvåte himler,
fra under tordentunge tak.
Varg - mellom fuktig tåke.
Fra under mørke kroner,
fra under grenedrypp.
Varg - mellom svarte kryp.
9. Midtvintermåne
Høyt over kronene sprer den sin kulde
som solen frosset til is.
Som drankere og loffere på jorden blir fulle
er månen full på annet vis.
Langs vinterkledd skogbunn kaster den
skygger
av gråsprengte gamle stammer.
Som en hyllest til månen og månetronen
høres ærende ulvejammer.
Som en vandringsmann med mål
vandrer den
over vidåpen nattesvart himmel,
og som mannen på veiene streifer den
ensom, på en nattehimmel.
10. De dodes attest
Ensomme sjeler fra tiden før,
sammen i forførerisk dans,
lokker de til seg av livsrikets frø,
barbarers kristnes og synderes krans.
Livsriket tømmes og danserne danser,
bærer i armer de dødes attest;
kuler som rammet og blodige lanser,
gamle som døde og krigere til hest.
Det finnes ikke blikk i uthulte øyne,
det finnes ikke liv i råtnende hjerter.
Danserne danser til utdødde toner,
mens livsrikets sol slukner og dør.
Mørket senkes over stille orkester,
dansere og syndere faller og dør.
Under mørket hviler menneskelige rester,
alt som er igjen er støv.
11. Dommes fugl
Satire, teater, illusjoner for øye
angrepet, dødeliggjort.
Flammehav, snøstorm og kaos vil løye
spådd i Demonens kort.
I mitt legeme hviler en glinsende fugl,
han puster og ånder i meg
vender seg i meg, hes, rusten, ru
han klorer og vegrer og gi seg.
Han hveser sitt budskap dunkelt i kjøtt,
volder meg angst, uro, smerte
Dukker i smaker, i salt og søtt,
og vender sin klo mot et hjerte.
Sakte, uutholdelig risper han
mørke dråper ut av hjertet
Med hungrende nebb hakker han
sin føde ut av døende kropp.
Jeg sender en tanke til oppglødde flammer
der noe i meg vil leve på ny.
Jeg sender mitt liv til De Dødes Kammer
og dør fra en fugl skapt av bly.
12. Skuggeskip
Skuggeskip styres av knokkelgrå hender
Ildrøde øyne rører opp hav
Ishavet gløder og skumtopper brenner
Alt liv blir sendt til sin bekmørke grav.
Skuggeskiproret er døgnville tanker,
Farvannet opprørt, bitter sjø.
Tungsinn er spunnet til blytunge anker
Verden blir liggende bak for å dø.
Skuggeskipseilet er engler som tørker
Harper, basuner er druknet i hav
Akter ligg allting i dødsstille mørker
Mannskap er gjenferd hvis leven var brav.
Skuggeskip seiler til rasende feler
Pløyer de blåhvite skumtopper bort
Skroget er tettet av fastspente sjeler
Den endelige kai er Intethetens port.
Skuggeskipferdens uro vil stilne
Alt det som fantes vil kveles og dø
Skuggeskip henter fram kullmørke netter
endeløst mørke, bunnløs sjø.
13. Gravstenskugge
Din ætt er fengslet i gråkald jord
i muld under gravstenskugge.
I hvileløs søvn ligger eldgammel bror
en søster kom rett fra vugge.
Begravd gjennom år etter år av død
viet den siste respekt,
begravd gjennom tider av anger og nød
smuldrer din verdige slekt.
Din forfaders ånd er sivet ut
i makkjord i gravstenskugge.
Din forfaders ånd strever i muld
på sten er Fred hugget.
Sjeler strever og lengter til vinden
de trykkes i blytung jord.
Sjelene fra barna, fra mannen og kvinnen
de lengter til vind, der det gror.
Din ætt er fengslet i gråkald jord
i muld under gravstenskugge.
I hvileløs søvn ligger eldgammel bror
en søster kom rett fra vugge.
Du trør på rimfrosne blader som knuses
du står der i gravstenskuggen.
De føler din nærhet, ånder beruses
og sprenger sitt gjenferd til kulden.
Sjeler strevde og lengtet til vinden
de bodde i blytung jord.
Sjelene fra barna, fra mannen og kvinnen
de lengtet til vind, der det gror.
14. Mysterion
Svartkledd i ravnedrakt,
full av hat og forakt,
full av gift og blod
fra et ormebo.
Du ble valgt uten strev,
min myste, min elev.
Svøpt i en fuglekropp
sendes du ut og opp.
Jeg er din mystagog,
vår skole er skog,
vår lære er ild,
vårt pensum et spill.
Mysterion
Du sendes som ravn
i mysteriet inn.
Du ofres et navn
og du døpes i vin.
Breddfull av ondskap og fugleblod,
på vinger over bunnløs sjø,
med skjerpet nebb og med spisset klo
varsler du taktløst om død.
15. Vettevals
16. Doderhulder
Jeg har to blåfrosne hjerter
en askegrå sjel uten liv.
Min sjel er tørket av elde
og rispet med rusten kniv.
Jeg har to blåfrosne hjerter
en tanke, svart og parat.
Min sjel er tørket av elde
mitt ene hjerte er hat.
Mitt ene hjerte er ondskap
mitt andre majestetisk galopp,
mitt andre hjerte kan banke
og riste i ødslet kropp.
Min Kjære er kulde og ondsinn
en Kvinne i visnet kjød.
Jeg lokkes til min kjære av mørkerødt blod
jeg synker i smaker og glød.
Jeg vier en skaper min takknemlighet
for torden og stormer og bulder,
for et hjerte som rister i ødslet kropp
og som banker for Døderhulder.
17. Skriket fra juvet
Gjennom blåtåke kan hun skimtes
et lysglimt av silke og fred.
Gjennom mørker og vinternatt
kan du høre henne gråte og le.
Pikeøyne lyser i bekmørke netter
og følges av ren og rev.
En pikekropp satser og kaster seg ut i,
et siste, men første svev.
På ny høres skriket fra pikebarnet
gjennom regn og iskald vind.
Atter en gang høres skriket fra juvet
som skjærer og trenger seg inn.
Du stivner ved lyden av skriket fra juvet
som fryser levende blod til is.
Det føles som knivblad i brusende årer.
Fra skriket fra juvet vil du aldri befris.
Hun vender seg mot deg i bekmørke netter,
hun følges av ren og rev.
Hun kaster seg ut i et vintermørker
i et siste, gjentagende svev.
18. Evighetens port
Kreert av Kvinner med sotet hjerte,
døpt i Keiserinnens blod.
Oppdratt i ondskap og evig smerte,
renset i Stillhetens Flod.
Unnfanget på sten i sot og burgunder,
født i en tåkedal.
Diet av geiter og gale hunder,
oppfostret av en gal.
Formet av bleke hender i vrede,
skolert av Samleren.
Svøpt i messing og silkeklede,
smykket i porselen.
Strippet til hjertet av unge elskerinner,
forgiftet av bøddelens vin.
Lokket til porten av gråsvarte Kvinner,
hentet til Evig Liv.
19. Mare
Illdrømt og angstfylt sovende
I tanker om varg fra skovene
Kulde, klamt i fuktig bedd
Illdrømt i angst og tunge pledd.
Hun presser seg inn gjennom revner i veden,
et pust gjennom trekkfull vegg.
På huk over hjertet ditt frigir hun vreden
og tvinger seg på deg som illsint klegg.
Hun sender deg lukt inn i maredrøm
Hun gir deg en fossende redselstrøm
Din streven og fekten ved Hennes visitt
hjelper deg lite mot Marens ritt.
Hun rir deg til tårer og kaldsvette pust
Hun strammer sitt klamme tak.
Du puster i Maredrøm grønnirr og rust
og ønsker deg oppvakt og vak.
Det rister og banker, du ønsker deg våken,
ønsker deg vekk fra den kvelende tåken.
Når du rives fra drømmen, omtåket, øren,
er Maren forsvunnet som varme ut døren.
|
|
