|
RINGNEVOND LYRICS
"Nattverd" (2000)
1. Jokulvinter
2. Gudefall
3. Trollsyn
4. Asgardreien
5. Mellom De Hoye Tinde
6. Mellomstev
7. Efterklang
8. Frostmorgenhildring
9. Drapskvad
10. Skugger Over Skymningsskog
11. La Pesten Herje
1. Jokulvinter
2. Gudefall
En skygge la seg tungt en kveld.
da solen kvaltes bakom fjell,-
som, da mørket slukket skumrings glør
grep sommeren i vinterklor.
I kveldingsmørket ensom kom,
en ferdamann med daud som dom.
Hans kappe var som blodet rød,
som dommen var i eget kjød.
(Død)
Og stille lå bygden der blandt trærne,
under en ensom falmet stjerne,-
hin var bygdens skjebne slått,-
til skyggene med banesott
Den grep hver sjel, hvor bold eller sterk,
så elven der randt gul av verk.
Og kristendommens syke flokk,
den gjemte seg for Ragnarokk.
De bad for seg i håpløs tro,
i lidelse, og spydde blod.
For i kamp mot djevelskap,
var de evig dømt til tap.
(Drap)
Og på nattens himmel i det fjerne
glimtet svakt en døende stjerne
Og folket syknet hen og skrek,
i lidelse som feige krek,
skjønte aldri svikets pris,
da de valgte Paradis.
Og so de kravlet der blandt lik,
grep pesten om dem som med skrik,
mot himmelen sin klage bar;
men fra himmelen kom intet svar
Da skjønte de at intet kunne verne
en ensom bygd under en sluknet stjerne.
Men en stod opp og grep igjen
sin kappe rød, og vandret hen
3. Trollsyn
4. Asgardreien
5. Mellom De Hoye Tinde
Det lå en bygd engang et sted,
mellom de høye tinde.
Blandt hvite fjellspir, svartblå bre,-
der menn hadde trosset kulde og sne,
med visshet i gud om å vinne.
Og jorden lot dem hånlig få tro,
for den smertefullt lot dem drukne i blod.
Lot dem glemme en stakket stund at Hel,
skulle lofte sin oks og slå dem ihjel.
For da byen i hoybåren praktfullhet stod,
lot hun endelig pesten los, og lo.
I all grusomhet slaktet hun dydige menn
til det endelig kun var en eneste igjem.
Han hadde lagt sin sjel til sin gud,
og fulgt av plikt alle dennes bud;
i lykke så han sin by vokse frem,
og i vanvidd gå til grunne igjen.
Han så sitt elskede folk forstå.
sin dårskap og enfoldighet, og forgå.
Han ba om sin guds beskyttende hånd,
men gav tilslutt opp, da ingenting kom,
og da han endelig skjonte begrepet "svik",
var byen tom for alt annet enn lik.
Da endelig, løftet han åsynet opp,
og motte sin himmelske herre med spott;
han brant sin bibel, forkastet dens bud,
og sverget i blod at drepe sin gud.
Rev kirken og sverget på helligbrøde,
og gudstroen råtnet opp med de døde.
Og i glemsel tok byen til at forsvinne,
i skyggen mellom de hoye tinde
6. Mellomstev
7. Efterklang
8. Frostmorgenhildring
9. Drapskvad
10. Skugger Over Skymningsskog
Motug mann mot myrkskog måttå;
vilje kva vitrin vandra våttå:
trådte traust trollskog, trygg seg trudde,-
bråkut brant der bjørnen budde.
Stille skuggjut skog han såg
lunt langs li i ljoset låg.
Vintervind han vera vågt
om kveldings krokskog kviskra kvad
Dåren drog som drott mot dom,
kvik og krass frå kveen kom.
Vandra vill, vart vreid af vane,-
og brune bjønnen blei hans bane
Stevna skogen, såg sig stor,-
i framand fjellskog fram han for.
Frodlans far, som ferd tek fatt,
aldri arm bak arden att
11. La Pesten Herje
|
|
