|
MYRKGRAV LYRICS
"Fra Fjellheimen Kaller..." (2004 Demo)
1. Fra Fjellheimen Kaller...
2. Svøpt I Helvetesild
3. Tjernet
4. Under A Thin Veil Of Fog
5. En Striders Tale
6. Olav Trygvason
1. Fra Fjellheimen Kaller...
Fra fjellheimen kaller et rop om en kamp,
et slag større enn mennesket før har sett.
Der skal kjempes uten lov og dom,
til den siste mann faller.
Jeg drar i kveld, en kampklar mann,
en kriger vekket til live.
Min brynje polert, mitt sverd er slipt,
til fjellet i min siste ferd.
En stridssang gjaller høyt og klart, en stemme
av tusen stolte menn.
De hever sitt flagg, som vaier i vinden,
i visshet om å vandre til valhall.
Og når flammene brenner og tordenen buldrer,
kjennes i deres hjerte, at vondskapen står dem
bi.
Langt der nede i dalen, gråter kvinner og barn.
Et syn fra en klarsynt har vist at vi taper i dag.
Dødsralling høres fra fjellet, og ingen vet hvem som dør.
En elv av blod renner ned, vitner om mang en grusom skjebne.
Et livsbånd blir brutt, men aldri forglemt.
Alle som kjempet, de kjempet med felles mål.
De falne menn minner om hva, livet var uten kamp.
Sverdet i meg står, og Valhall kaller meg hjem!
Stillheten... En eim av blod og råte.
Tåken... Solen når ikke inn.
Kulden... Likhvite kropper fryses.
Smerten... Den kjennes ei noe mer.
Fra Fjellheimen.... Kalte et rop om en kamp.
Et Slag... større enn noen gang før.
En stridesang... Den runget høyt og klart.
Fra fjellheimen... Minnes vår siste dag.
2. Svøpt I Helvetesild
Bak den svarte mur av døde soldater
ligger en diamant i ett skinn av død og ondskap
Den forlater den ødelagte mark
Der mann etter mann har falt.
Bein og forråtnelse. Slikt liker han.
Der han sitter på sin trone og hersker
I et hav av døde.
Der ligger den råtne armen til Tor.
Menn har druknet her.
og sjelene roper mens de tørster etter blod
Livet slukkes av evig tap
dødens hvite nakne hånd
hviler tungt på min svake nakke
Frykten i meg blottes
som en gammel sjel faller jeg om
Her faller ingen fra
alle slukes av hånden
svøpt i helvetesild
de skjærer seg selv, og gråter.
Deres hvite hud, forpestet av kutt.
Døden har tatt meg
Jeg forsvant like fort som jeg kom
3. Tjernet
skjendet av mørkets tunge hånd
i en dyp dal i evig mørke
fortapt og svøpt inn i ondskapen
druknet i et tjern av evig pinelse
tjernet er porten ned i dypet
der drømmer knuses av en mørk neve
langt borte fra dagens lys
i helvetes tjernet er hvor du ender ditt liv
Livet tar slutt, i dypet
kroppen blir kald, og slokner i helvetes tjernet
Gløden svinner, i mørket
Øynene lukkes i din siste time, helvetes tjernet
Øyne som aldri vil se dagslys
blikkene er kalde uten liv
ned i dypet du er død
et evig liv i mørket
Livet tar slutt, i dypet
kroppen blir kald, og slokner i helvetes tjernet
Gløden svinner, i mørket
Øynene lukkes i din siste time, helvetes tjernet
4. Under A Thin Veil Of Fog
A thin veil of fog
inbetween the trees, hiding a secret from below
At the swamplike ground of this wood
a secret layes, which has never been told
For too many years
it has rested here,
but now it is building up again
This dark, evil force gathers for attack,
it is now ready to possess our souls again
In the future from now
everything will be only suffering and death
Pain will prevail, the only thing we can feel
The time of joy is over,
suffering is to come.
From this dark, unholy place suffering is to come forever!.
5. En Striders Tale
Jeg står på klippene og betrakter de falmede slagmarker
hvor de store stridene har blitt kjempet til siste slutt
Og der nede hvor de falne krigere tar sitt siste åndedrag
Og de fordums soldater vandrer med blod fra åpne kutt
Striden er over
Seiren er tapt
Men hvem kan vel vinne
Slik en kamp av hat?
Nølende jeg går min vei, følger stien etter deg
Hat i syn - Hevn i sinn - Skrikende jeg haler inn
I en lysning langt der borte står du klar med klærne sorte
Jeg drar mitt sverd - Det er i gang - Verden vil høre min stridesang!
6. Olav Trygvason
I gammal tid, dei norske menn,
slost for vår fridom, slost for vårt land.
Den kristne fiende skulle ei vinne,
vårt kongerike Noreg.
Dei tapre menn, frå kysten i vest,
kjempa med stoltleik i blodige slag.
Ingen Kristus skulle på dei tvingjast,
ingen Gud, berre Odin og Tor.
Kven trudde du at du var du Olav Trygvarson,
som kom til Moster med dine kristna skip.
Du var ein konge, men sveik ditt folk,
Ein bitter stird skulle no trast finna stad.
Ryktet spreidde seg som ild i tørt gras.
Krigarar frå vest, nord og sør på Bømlo,
gjekk saman for å stoppa Trygvarson.
Med løfta sverd dei strøymde til Moster.
Kven trudde du at du var du Olav Trygvarson,
som kom til Moster med dine kristna skip.
Du var ein konge, men sveik ditt folk,
Ein bitter stird skulle no trast finna stad.
Men Trygvarson var sterk, med mange hundre menn.
Dressa med brynjer og sverd, venta dei på lur.
Eit blodig slag, med mange fall.
Slaget var tapt for Bømlos tapre menn.
No måtte dei kristnas, kristnas eller døy, ikkje
meir bloting.
Eit bittert hat, ein smertefull sorg, var att
etter Trygvarson.
I gammal tid, dei norske menn,
slost for vår fridom, slost for vårt land.
Den kristne fiende skulle ei vinne,
vårt kongerike Noreg.
|
|
