|
KOLDBRANN LYRICS
"Nekrotisk Inkvisition" (2003)
1. Fortapelse I Svovel Og Helvetesild
2. Kaosmanifest
3. Koldbrann
4. Liturgi I Dissonans
5. Fra Allfars Veg
6. Korpus Sepsis
7. Den Endelige
8. Phlegetons Bredder
9. Inkvisitor Renegat
1. Fortapelse I Svovel Og Helvetesild
2. Kaosmanifest
En trone av brennende hat
En flamme som ikke lar seg slukke
Smidd i titan med en vilje så hard
Døpt i blod av sjel så kold
Født med jernvilje og evne
Til å oppfylle de profetier
Som de feige kjenner i sitt hjerte
Men ikke tør ta i øyesyn
Anima og animus i en veldig dans
På en skumrende himmelhvelvning
Knuser den skjøre likevekt
Bærer tegn om at kaos er i emning
De syner som deg skjenkes
Det bitre manifest
Jordens skorpe
Vrir seg i dødskramper
I ditt skammens fengsel
Jeg skjenker deg mine syner
Føl sannhetens ord og svepe
Piskeslag for piskeslag
Som sønner av den nukleære tidsalder
Vi bringer den bitre arv videre
Tårn skal falle
Og bitre sår skal holdes åpne
Som et vrengebilde i full blomst
Er den evige ilden, der den brenner
På en øy, omsvøpet av et svart hav
Gjenfødt i mørket er vi
3. Koldbrann
Koldbrann - Koldbrann
Koldbrann
Kulden biter som tenner av ispigger
Smerten pisker meg i senk
Lammelsen sprer seg sakte
Dødshylene ( mine ) drukner
I susende vind og mørke
Mitt blod kveles av kulde
Koldbrann
Liggende på kald bakke
Kjenner jeg kulden som biter
Følelsene svinner hen
Klarer ikke å dra meg opp
.. frostlagt
Koldbrann
Mitt hjerte slår sitt siste slag
Før det stille sovner inn
Vinden ( den ) gråter bekker av vann
Som kulden gjør til en isbree
Den dekker meg inne ... som et minne
Koldbrann
4. Liturgi I Dissonans
5. Fra Allfars Veg
6. Korpus Sepsis
Til de bestialske haller, dithen lyset ei kan nå
Et bekmørkt sykelig vanvidd
Et lerret, et skyggespill
Over oss hvelver seg tusenårsnatten
Der oppe i høyden, sjakalen som våker
Hvis nærvær er et varsel
Et varsel om rov og terror
Ei kjent er medynk til dens øye
Jeg er her uten lov og dom, endog dette fengsel er mitt eget
En forgiftet tornekrans, en byrde gitt meg til del
Dette er mitt mål, min ferd for å bestige
En terskel i dypet av mitt indre
Vredens beger spilles utover grunnen
Mitt blod herjes av råskapens absint
Min marg kvernes innenfra
Mine sår flerres i eitrende glød
Jeg skriker uten strupe
Jeg tuktes i hudløs ekstase
Rituell årelating, leukemisk inseminasjon
Det hinsidiges pulsslag, infernalsk harnisk
Gryet av en mørkere epoke er her
Besatt av dyrets ånd, terskelen er overvunnet
En dvale endelig at ende
Korpus sepsis
Korpus sepsis
7. Den Endelige
Koldbrann - Den Endelige
I en tåkelagt dal,
stiger en Ridder av sin Hest.
Et budskap hadde denne edle Mann av ære.
Et budskap hele verden nå har fått.
(En) Smerteløs ferd for Budbringeren og hans Ganger.
Stolt var Herren som med lyst
la fram sitt budskap for hver en skapning.
Ei mann eller dyr, kunne onde tanker,
om menn av slik edelt ytre, tenke.
På Hest av edel byrd,
hadde denne kappekledde Mann
langs brusende elver og glemte veier ferdet.
Hver dal og mektig fjell, enhver skog og fjord.
Fikk kjenne Hans nærvær.
Med fagre ord han seg kunne sikre,
en plass i hjem og hjerter.
Ikke viste allment folk
hva den Høye Herres budskap var.
Ingen viste noe,
før de sto ved Den Endeliges Portal
De kunne ikke vite
at bak det edel ytre
lå et budskap om pinsler, pest og død.
(lyric by Pravus)
8. Phlegetons Bredder
I livet var jeg fanget i min sarkofagiske hud
Pint av mine egne mørke hemmeligheter
Prøvelsen av det som var et jordisk Liv,
gjorde min venten i skjærsilden forskyndet
Av mine synders Bestialske natur
Min blodlinje binder meg til denne skjebne
Mine fordums broer er for alltid brent
For mine føtter venter dødsriket
Der er jeg fri fra lenken av min tørst
Gods og levnet har jeg forsaket
For å råde over disse blodige bredder,
og dens svikefulle understrømmer
For min dyriske drift skal herske, i enevelde
I dypet fra min trone skal jeg finne,
min makabre katarsis
I mitt åsyn, fortapte sjeler
Fra tidenes morgen, i sydende blod
Det spilles et kakofoniens rekviem
Fra deres pinsler finner jeg mening
Jeg er fortapelsens legeme,
som beskuer deres evinnelige lidelse
Min skitne sjel, deformert,
til en Avgrunnens skapning
For evig voktende elvens bredder...
9. Inkvisitor Renegat
Når sviket troner maktens tinde
Når kjødet er bundet som trellen på marken
Når våre krybber levnes robbet
Når drapsnatten skimrer for månens skue
Skal vi tre frem fra taigaens favn
Skal vi så splidens kolde frø
Skal vi stige som ild fra asken
Skal vårt navn hviskes i frykt
Når kujonen gjemmer seg bak garotten
Når de ringeakter vår rett
Når våre helligdommer besudles
Når vårt blod vannes ut
Skal daudemarkene stå oss bi
Skal svartsottens sendebud tre frem
Skal gjengjeldes hver dåd i tifold
Skal de avsverge tro og levnet
Vi er inkvisitor renegat
Vi er tegnet i tiden
Vi er blodsutgydelse
Vi er skjenderen av den åndelige undertrykkelse
|
|
