|
IN VAIN LYRICS
"Wounds" (2005 EP)
1. October's Monody
2. Det Rakner!
3. In Rememberance
4. Epilogue: Alene
1. October's Monody
Like a thief in the night.
I didn’t see it coming.
As it creaped nearby.
It burns.
Destruction in it’s wake.
Ashes by ashes.
It will all fall apart.
Screams in the night.
No mercy to be found.
Agony rises.
Dismay and fright.
Hope is fading.
No sign of daylight.
Apathy fills the room.
Discourage takes control.
Taking what is left.
No more strengt to find.
You will find no cure for this.
Ashes by ashes.
It will all fall apart.
Screams in the night.
No mercy to be found.
Agony rises.
Dismay and fright.
Hope is fading.
No sign of daylight.
I wish I could find a ship and just sail on by.
Let the wind guide me all the way.
Watch all the birds leave and follow them.
In search for warmer land.
The rebirth of time.
Will leave no man behind.
The rebirth of time.
Will conclude the faith of all mankind.
Relieve us of our torment.
2. Det Rakner!
Kunstig fremtidsoptimisme
og falsk glede.
Harde kår og fremtidens vrede.
Håpet svinner, bedrøvede sinn.
Bringer morgendagen glede
led den inn
Livet vi levde svinner hen.
Gleder vi deler blir færre.
Livet rakner!
Ting må snu.
Livet rakner!
Vi ledes mot dypet.
Tiden går, mennesker forgår.
Brorskap går til grunne,
familier splittes.
Jammer gir gjenklang i byer.
Disharmoni er.
Livet vi levde svinner hen…
Rettferdighet må vike for urett.
Moral kveles av egoisme.
Empati er satt til side.
Likegyldighet lever.
Slit og besvær preget vår hverdag.
Prøvelser førte oss på avveier.
I ly av avmakt,
sakte vår dag forgikk.
Mennesker graver sin egen grav.
Livet vi levde svinner hen…
Rettferdighet må vike for urett…
Livet vårt rakner
vi ledes mot dypet.
Sakte vi graver vår egen grav.
Livet vårt rakner
vi ledes mot dypet.
Sakte vi graver vår egen grav.
Europa brenner.
3. In Rememberance
I saw a future standing
before my weary eyes.
A reformation of life,
grasp or decay.
Frightened by light,
this opportunity escaped.
Lonely and cold,
hiding from daylight.
These burdensome longings
tearing me apart
I hold my breath
to stay alive
I’m lost in confusion,
stranded on air
I remain in despair.
Waiting in silence,
hiding the pain.
I enter nightfall,
never left any trace.
Only memories of what
could have been remain.
In my secret plight.
These burdensome longings
tearing me apart...
Through the sorrows of
my life I slowly realize.
My longing, my desperation
can not be cured.
Before the pain in my heart
has been tread apart.
These burdensome longings
tearing me apart...
No one ever saw me gleam.
4. Epilogue: Alene
Jeg rir i nattens måneskinn,
for dette er min skjebne.
En hvileløs som lever kun
om nettene, alene.
Med min sjel knust til grus,
holdes jeg i skyggen
av hender fra et liv engang,
Som nå har vendt meg ryggen.
Jeg hater og beundrer de som
gjennom søvn kan rømme
inn i fantasien. De som tar for
gitt å drømme.
Stillheten er voldsom.
En skrikende sirene
som hånlig henger over meg.
Den vet jeg er alene
Den kjenner min historie,
og leser fra mitt minne,
fra bildene jeg aldri maktet
å få til å forsvinne.
Den vet mitt skrik er sjanseløst.
Det overdøves fort.
Her skal stillhet høres!
Her svinner lyder bort...
Hypnofobi. Mørke og natt.
Kakofoni. Ensom, forlatt.
Jeg ler i nattens måneskinn,
hvor tiden aldri går.
Forsonet med en skjebne som
jeg tror jeg nå forstår.
Jeg fremfører et skuespill.
Verden er min scene.
En enmannsforestilling
om en mann som er alene
|
|
