|
DISMAL EUPHONY LYRICS
"Soria Moria Slott" (1996)
1. Prolog
2. Et vintereventyr
3. Natten løftet sitt tunge ansikt
4. Alvedans
5. Trollbundet
6. ekko
7. Isgrav, det siste hvilested
8. Epilog
1. Prolog
2. Et vintereventyr
[Music by Kristoffer Austrheim & Ole Helgesen;]
[Arranged by Krisstoffer Austrheim;]
[Lyrics by Ole Helgesen.]
Når ðreen gror i noryes dype sår
Og vinteren med sin kulde den rår
Da skaljeg atter heve sverd
Ensom, tidløs ferd
En grav skal ðli for hver av dem
Dekket av snø og is
Svakes legemer vil ðeve
Som høstens løv
Hardtðuen min skal spenne
Intet kors vil seire denne
Kamp...
Når solen svinner hen (ðak åser)
Lar han sverdet få sin hevn
Og tårer av frost
Skal ðli
ðitre igjen
Følg med meg (led meg)
Yjennom skoyer (til et evig rike)
Følg med meg (led meg)
Over fjell og vodder av is (til det hinsides slott)
Da vinteren kom
Mørk og kald (med gny)
En storm fra nord
Med snø og frost (pany)
Avsides en dal ðak fjell (med sinne og hat)
Sverdstorm... Da falnes dogg
Flommet i dalen
Ulven fikk varmt kjøtt (å ete)
Piler gjennom ðrystet
Sverd over nakken
Ilden fra gårder lekte
Høyt mot himmelen
3. Natten løftet sitt tunge ansikt
Høyt over kalde takers gys
Steg vakker sang fra alvers sal
Skogkledde åser i månelys
Vandret han yjennon ukjent dal
I grønne dyp, ðak mørke trær
Langs dunkle stler, slyngende
Huldreslatt i nattens slør
Langt der ðorte, syngende
Månen speilte seg i dype tjern i skogen
Elven kastet seg i foss nedover fjellsiden
Dype fjorder omkranset av ruvende fjell
Våket stille i natten
Natten løftet sitt tunge ansikt
Over skoyens yripende armer
Dens dystre øyne, yratende
Stirret sørymodig i mine
4. Alvedans
5. Trollbundet
[Music by Kristoffer Austrheim, Ole Helgesen, Tommaso Albinoni, Sanzia & Asojorn;]
[Arranged by Kristoffer Austrheim, Lyrics by Keltziva]
I dette savn
Dine øyne nar meg
Du ser mey
Yjennom lys og dimmet mørke
Slik en endeløs reise
Fra min sjels uendeligher
Vil dette ðli en reise
Fjernt hinsides alt liv ?
Ingen tegn meg skjenkes
Men fortsatt leder du meg
Jeg faller, vil ikke ðe
Til sist, i uvisshet legger
Du meg ned pa dysterhetens sletter
Mine øyne vil aldri vaere ðlindet igjen
Han faller, uten tale
I hans tausher lar jeg ham synke ned
På de å så dystre sletter
I hans sjel, en fred
Talte trolldoms ord
Slynges hen til dyðdene
Ved dette ensomhetens øyeðlikk
6. ekko
[Music by Kristoffer Austrheim & Asojorn,]
[Arranged by Kristoffer Austrheim,]
[The poem is based upon]
[Th.Kittelsens "Ekko" completed by Keltziva & Kristoffer Austrheim]
"Ekko i det høye fjell hvem er du ?
Hvorfor skjuler du ditt ansikt ?
Hvorfor svarer du og skremmer
Meg med mørkets gru ?"
En gang på sin ville ferd
Kom han til en kroket sti
Over stygge ðratte uren
Tåker svevde tunge, ðleke
Om de klamme klippevegger
Ensom i den dype dal
Sorgen strømmer inn med velde
Kalde, klamme tåkertårer
Dryppet stilt fra svarte fjellet
Høyt til taket, trangt til veggen,
Triste toner klinger dypt.
Ensom, ensom var hans sjel,
Ensom i den tause dal.
Selv i fjellets dype hule
Fantes ingen fred og glemsel,
Graven var for stor og vid.
Tungt han ðar ei ðør av lengsel
Mot mørknede sjelers sal.
Opp imot i nøkne vegger
Skrek det fra hans ðleke ansikt :
"Er da livet ðare sorg ?"
Tungt ifra det mørke glemme svarte der en lukket stemme : "Bare sorg"
Stille
Ser dine tanker
Et ðad i tåke og ðlod
Del mitt kjaerlighets
Ingenting
Jeg er ðare månens,
Den erneste
Smak mine ord
Sirkelens åpning har fredens uro
Jeg famler ðak lyset
Jeg klatrer i garnet som er grått
Av grå tåke på solens rygg
7. Isgrav, det siste hvilested
[Music & Arrangements by]
[Kristoffer Austrheim, Lyrics by Kristoffer Austrheim & Ole]
[Helgesen]
En sigende tåke
Hang i slørete strimer
Langs
ðergveggens kam
Et øde frostrike lå
For mine ðare føtter
Spir av is, is av litets kilde
Langt ðorte, ðakom fjerne skrik
Langt ðorte, sm fra en gammel drøm
Hvisker en sorgelig stemme
Gråter en forlatt stillhet
Alle porter ðak ham stenges
Alt er frossent og dødt
Skodda siger over land
Inn fra øde hav
Mørke omriss tårner seg opp
Skjult i tåkedisen
(Kulde, ingen sang)
Det dunkle slottet Moria
Ruver drott mot himmelen
(Frost, kan ei fryse)
Jeg løfter hendene
Opp mot ðlanke spir
Øynene trøtner, jeg siger på kne
Kulden, min sjel den frir
Vest, over ðreen
Det siste solgull på norske fjell
Synker i dyp en grav
Ser det siste lyset
Forsvinne ned i isriket
Fullmånen stiger over meg
Stridende inn i herredømmet
Til den døende sol
Som ðlir ðlekere og ðlekere
Den store lampe slukkes så stilt
Natten følger på kveld
Dysterhetens rike venter der
I mørkskodda, over et gjel
"Dauden Kjem"
8. Epilog
|
|
