|
DIMMU BORGIR LYRICS
"Stormblåst MMV" (2005)
1. Alt Lys Er Svunnet Hen
2. Broderskapets Ring
3. Når Sjelen Hentes Til Helvete
4. Sorgens Kammer - Del II
5. Da Den Kristine Satte Livet Til
6. Stormblåst
7. Dødsferd
8. Antikrist
9. Vinder Fra En Ensom Grav
10. Guds Fortapelse - Apenbaring Av Dommedag
11. Avmaktslave
1. Alt Lys Er Svunnet Hen
Glinsende månelys ovenfor driver
Frostlagte stier viser vei
Svarte sjeler farer henover natten
Inn gjennom skodde heim
Alt har svartnet
Alt lys er svunnet hen
Lødig trer vi nå inn i Riket
I minne om at våre spor blir fulgt
Omgitt av sorgens dis
Skrider ferden frem
Som en skare av lik kledde skrømt
Vandrer vi jervens hjem
Brisen fører oss over norske myrer
Forbi hver en tåkegrend
Med hatet i våre harme sinn
Reiser vi for aldri å komme igjen
2. Broderskapets Ring
Kom unge bror
Skjenk oss din rene ungdom
Legg ditt liv i våre hender
Kjemp vår krig med oss
La våre sorger formørke ditt sinn
La din sjel slites
Føl natten som onfavner deg
Glem all kjærlighet
Ingen tårer skal fylle dine netter
Tre inn i broderskapets ring
Ingen svakhet skal du finne i din sjel
Styrken skal vandre ved din side
Kom
Del ditt hat med oss
Forlat ditt svake legeme
La deg ei forvirres av vakre ord
I døden finnes all makt
3. Når Sjelen Hentes Til Helvete
Følg
Følg etter
Til Ondskapens hall vi drar
Der det vendte kors pryder ferden
Av Mørkets Allmektighet
På kristi flesk vi spytter
La det råtne
Et symbol på barmhjertighetens bortgang
Et skuespill der endes
Bring frem vårt indre sinne
Vis veien for vårt hat
Skjend guds engler til evig pine
I avgrunnens paradis er de dine
4. Sorgens Kammer - Del II
Minnenes ekko stiller timen
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra
Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker
Men endelig få lengselen slukket - Etter å dra
Drakk jeg for meget av livhåpets krus
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt
For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus
Er det eneste ene igjen - Som er mitt
I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig når
Repet strammes rundt min nakke
Stumme vitner kan ei gi trøst
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte
Det landet av fortapelse
Jeg egenhendig skapte
Denne intense dragning mot dødens portaler
(Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir
Behersket siden tidenes morgen
Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen
5. Da Den Kristine Satte Livet Til
Min sjel den glødet
Og mitt sinn det lengtet
å få fatt i en kristen jaevel
I det kalde mørket jeg ventet med vinden
Det ulte som besatt av fanden
Jeg ventet
Åh, som jeg ventet
Tiden virket som evig
Men endelig fikk jeg øye på stakkar'n
Jeg hevet min knyttede neve
Og skrek
Svake kristne!
Dø i natt!
Jeg skal flerre din sjel i to!
Du skal føle makten jeg har fått av mørket!
Din tid er omme!
Også din tro!
...også din tro...!
Be om nåde du stakkars faen
Og min latter skal atter runge
Høyt i nattens kulde
Der frosten fryser din siste
Tåre...
Svake kristne!
Du døde i natt!
Med et kraftig hugg tok jeg din skall!
Du fikk føle makten jeg har fått av mørket!
Endelig kjenner du Dødsriket kaller
6. Stormblåst
Gjennom tidløse morkne drømmer
I fuktig høstvind over langstrakte vidder
Mot Sorias fjellheim
Kommer jeg, en fandens ridder
Glatt er runen på det høye fjell
Gnidd vekk av regn og vind
Dragende kraft av ondskap lurer
Her ved trollheims muldne grind
Fortumlet av dette mørke byggverk
Med røvet gull fra lysets pakt
Brukt som spott til å senke
Deres murer
Vi grunder over dette riket
Så vakkert fylt med tidløs skumring
Som en stjerne i tomsindighetens juv
Det bringer frem en nattlig mimring
Over tanker fra en vissen tid
Drott til himmels er det reist
Av tidens endeløse svarte minner
Stormblåst ut av det sorte indre
Har bergflint rullet fra mo til kneis
Undring og angst samler seg i natten
I mørket som ruver om spiret
For ingen dag kan veien
Intet lys kan luske frem
Der sorg har beseiret all glede
Og bygd et land på menneskets jord
Fylt med iskald prakt og heder
7. Dødsferd
I det mørkeste mørke
Troner jeg
I mine saler trer Tausheten frem
Faldne engler vokter mine porter
I dødsdalens øde skjønnhet
Har min sjel vandret vill
Mens mørket og sorgen rådet
Tentes hatets flammende ild
I nattens sorte stillhet
Trer min tause frem
I mørket brenner et likbål
nok en sort sjel har vendt hjem
I mångfald følger vi ferden
Til vår nattsvarte bror
Og ingen tårer felles
Når aske forenes med jord
Vi skal alle dele hans skjebne
vi skal alle følge vår venn
Da Dommedag's klokker ringer
Skal vi alle komme igjen
For å herske
8. Antikrist
Stig opp på min trone av bleke lik
Fall på kne i ærbødighet for min skikkelse
Ta imot mitt kalde kyss på din panne
Veien som viser til Helvete er klar
løft eders sverd til kamp stolte menn
La massakeren begynne i dag
Hogg hodet av hver kristen
og lemlest deres kvinner og barn
Vært kristne kors skal der vendes om
Hver en bygning som bærer guds navn skal brende
Hver en kristenmanns grav
skal der skjendes
Hver natt skal du våke menneskedyr
og kjenne blodhungeren, brenne som en ild
Hver natt du streifer sjelløst i anger
og utslette hvert tegn du ser til liv
Hør min tale menneskedyr
Mine ord er eders visdom
Jeg er Satans legemliggjørelse
Jeg er din fremtid
Jeg er ondskapelsen
Jeg er Antikrist
9. Vinder Fra En Ensom Grav
En høyreist ridder vender hjem
Over himmel til himmel på en selvgjort bro
Fra den endelige tvekamp mot lysets prest
For nå til sist å gå til ro
Se der i fjellbrisens indre
Hvor dets liv har søkt ly for en sol
Som omsider vil mørkne med den evige natt
Og hindre en verden i å blomstre og gro
Se der i øyets satire
Hvor rester av godhet jages på flukt
Og vindes vekk i en åpen grav
Til den siste tenning av lys er slukket
Med kraftige hugg i menneske skaller
Frydes den rytter i årvåken dis
Himmelhøyt - vandrende over sin stjerne
Skottende på en jord dekket i is
Over utallige faldne menn
Som sådde livets spirende korn
Streifer han vekk fra den siste krig
Den mektigste fyrste, den blodige torn
10. Guds Fortapelse - Apenbaring Av Dommedag
Hengitt er vi
Til Mørkets keiser
Den allmektige kraft
Som Fører vårt sinn
I kamp
Mot godhetens løgn
Dog fiendens hær er fattig
Er den stor
Men vi skal ta dem alle
Og hente dem inn
En etter en
Det håp de ser i gud
Skal forsvinne i et hav av torner
De torner av deres falske frelser
Engang følte spikret til sin skalle
Himmelen skal rakne
Og en fandens torden
skal buldre og brake
Hans krefter vil røyne
Der Mørkes front
Beseiret lysets pest
Øyne vil renne i sorg
Når de innser (at) deres gud
ikke lenger kan hjelpe
Det håp de så i gud
Er svunnet og vekk for alltid
De følger nå sin falske frelser
Som fortsatt er bærer av en krone
Med torner
Men konge ble han aldri
11. Avmaktslave
Stanken fra den uransaklige vei
Hvor forkynnelse og falsk forhåpning er åte
Trenger igjennom som en bitterhetens gave
Og befrukter den menneskelige råte
Som en slave i avmakthetens tilstand
Rådere ei annet enn nederlagsbekjennelse
Retrett
Du har ei livets rett
Retrett
Du har ei livets rett
For ignoreres Dyret og idolets tegn
Vid straff omsider den skyldige bifalle
Denne fromme paktens skadelige innavl
Søker tilflukt i edens hage
Hvorpå en stolt ren og rakrygget herre
Ikke like lett lar seg belage
Så når dommedagstorden endelig runger
Kan menneskets fantasibilde avdukes
Alle og enhver med gudfryktig hunger
Vil tape ansikt og slukes
|
|
